Jon Sletvold har utgitt en ny bok (2014) på Routledge (London og New York) med den spennende tittelen The Embodied Analyst. From Freud and Reich to relationalitiy. Boken er gitt ut i serien Relational Perspecives Book Series, under redaksjon av Adrienne Harris og Lewis Aron. Bare dette skulle være god grunn for Instituttes medlemmer og kandidater å kaste seg over denne boken.
Sletvold forsøker i innledningen å avgrense hva boken handler om: «The book is about the mind, specifically the body in the mind, the embodied mind..». Sletvolds terapeutiske ståsted er miljøet omkring Norsk karakteranalytisk institutt, og han forsøker å knytte tradisjonen etter Wilhelm Reich opp til ny forskning i nevrovitenskapene og hva som har terapeutisk effekt. Bostongruppen rundt Daniel Stern bli hyppig sitert.. om det er noe mer enn tolkninger som virker i psykoterapi og psykoanalyse. Av og til kan en få inntrykk av at forfatteren mener at det er alt annet enn tolkninger som virker. Han gjengir klinisk materiale, i hovedsak fra tre langvarige terapier, hvor de terapeutiske endringene først kom i stand når terapeuten blir klar over og tar på alvor sine kroppslige motoverføringer, og som han setter i et relasjonsperpsektiv. Diskusjonen om hva som er endrende faktorer i en terapi er viktig, og Sletvolds bidrag er absolutt lesverdig. Dog tror jeg at boken hadde stått seg noen bedre ved også å vise til moderne psykoterapeutisk og psykoanalytisk forskning, som underbygger at ulike typer tolkningsarbeid – altså verbale intervensjoner – også faktisk har noe for seg, f.eks. forskningsmiljøet rundt Per Høglend i Oslo.
Boken tar for seg utviklingen i norsk psykoanalyse og avspaltingen som skjedde rundt Reich. Han kommer med en rekke opplysninger som for meg er nye. Dette dreier seg om hvordan Reich og Harald Schjelderup møblerte sine terapikontorer, med tanke på at pasienten skulle ha kontakt med sin terapeut / analytiker. Bl.a. refererer han til Killingmo – som gikk i analyse hos Schjelderup – også ved enkelte anledninger berørte sin analytiker. Trygve Braatøys bidrag er også nevnt, dog uten å nevne den utvetydige påvirkning han hadde fått av Otto Fenichel også mht. tenkning om forhold mellom kropp og sjel. Fenichel var det faglige midtpunkt i den norske psykoanalyiske foreningen da den ble startet i 1934, han var lærer og læreanalytiker. Men han ble også Reichs rival i Oslo, etterhvert utviklet de tidligere venner og kamerater et personlig fiendskap. Reich bidro sterkt til å usynliggjøre Fenichels innsats for psykoanalytisk og «psykosomatisk» tenkning i Norge. Braatøy forsøkte å megle mellom de to. Braatøy var i tillegg en genuin medisiner, og han mente at bare legen hadde de nødvendige kunnskaper i og erfaringer i kroppslige forhold som han mente var nødvendig for å være psykoanalytiker.
I siste delen av boken beskriver Sletvold hvordan han arbeider med kandidater under utdanning, bl.a. ved å oppfordre til å mime pasienten, for på den måten oppleve pasienten på/i kroppen. Noe av begrunnelsen er også å vitalisere undervisningen på seminarer, hvor tradisjonell psykoanalytisk utdanning tar tak i den verbale dialogen. Jeg har arbeidet som seminarleder ved Institutt for psykoterapi i mange år, og har litt vanskelig for å kjenne igjen beskrivelsen av at å studere den verbale dialogen i en terapitime nærmest skulle virke fremmedgjørende. Tvert imot vekker dette vanligvis sterkt engasjement i seminargruppen, særlig med tanke på relasjonen mellom pasient og terapeut. Bruk av lydopptak gjør også sitt til at det relasjonelle aspektet trer tydeligere frem. Men samtidig kan noen av de erfaringer Sletvold fører i pennen, sikkert kunne brukes også i «våre» seminargrupper.
Alt i alt er dette en spennende bok som jeg tror mange vil ha nytte og glede av å lese.
Ref.: Sletvold, Jon (2014): The Embodied Analyst. From Freud and Reich to Relationality. Routledge: London and New York.