Til forskjell fra terapier som tar sikte på å redusere pasientens åpenbare symptomer ved hjelp av spesifikke teknikker (kognitiv terapi, atferdsterapi) eller arbeide med definerte problemer i en tidsavgrenset ramme, er man i psykoanalytisk langtidsterapi opptatt av å forstå de sammensatte psykologiske mekanismer som kan ligge til grunn for pasientens plager.
Terapien er med andre ord rettet mer mot pasientens personlighetsmessige utforming (psykodynamisk diagnose) enn mot de ytre tegn på sykdom eller mistrivsel (deskriptiv diagnose). Terapien tar sikte på å endre eller utvide pasientens selvopplevelse, relasjonsmønster, psykologiske forsvar og mestringsmønster. Relasjonen mellom pasient og terapeut er et sentralt virkemiddel i terapien.
En psykoanalytisk terapi tar utgangspunkt i en individualisert personlighetsbeskrivelse, og i forskningen på effekt av denne typen behandling er man opptatt av å bruke metoder som fanger inn tegn på personlighetsutvikling i tillegg til symptommål. Generelt er det tre sett av effektmål som brukes i psykoterapiforskning: 1. Tilpasning til samfunn i form av arbeidsmestring, behov for trygd og helsetjenester. 2. Pasientens subjektive opplevelse av situasjon og symptomer. 3. Terapeutens vurdering av pasientens utvikling og modenhet.
Når ulike behandlingsmetoder skal sammenlignes, er det såkalte randomiserte kontrollerte design (eksperiment) gullstandardmetoden. Dette er en naturvitenskapelig metode som brukes mye i medisinen. Metoden innebærer at en gruppe pasienter får en type behandling, mens en annen lik gruppe får en annen behandling. I metoden ligger at det er tilfeldig hvilken pasient som havner i hvilken gruppe. Siden psykodynamisk terapi baserer seg på aktivt valg og motivasjon for denne behandlingsformen, og da problemforståelse, virkemidler og forventet resultat er annerledes enn ved andre terapiformer, er standardmetoden ikke helt enkel å tilpasse og anvende. Det er derfor få slike studier. Når det gjelder mer symptomfokusert behandling, er denne typen design mer hensiktsmessig og lettere å få til.
Det har likevel gjennom mange tiår vært forsket på effekten av psykoanalytisk langtidsbehandling og med stadig mer avanserte og tilpassete metoder. I tillegg til randomiserte studier har vi data fra kvalitative studier som har vært spesielt opptatt av terapeutiske virkemidler og fra naturalistiske studier hvor pasienter blir fulgt opp før, under og etter behandling slik den finner sted i den faktiske kliniske hverdag. Ved noen studier er det kontrollgrupper som har fått annen type behandling eller stått på venteliste. Det foreligger nå omfattende forskningsresultater til støtte for psykoanalytisk langtidsterapi og psykoanalyse.
Et overordnet funn fra disse undersøkelsene er at behandlingsformen har effekt. Avhengig av hvordan data blir innsamlet og hvilke kriterier som brukes, varierer bedringsraten mellom 60 og 90 %. Psykoanalytisk langtidsterapi viser seg å ha dokumentert effekt på psykiske lidelser over et vidt spekter. Det er imidlertid et gjennomgående forskningsfunn at jo mer omfattende personlighetsmessige problemer en har, desto mer langsiktig, intensiv og omfattende behandling er nødvendig. Enkelte studier viser at pasienter med alvorlig personlighetsproblematikk har bedre effekt av psykoanalytisk langtidsterapi enn av andre terapiformer. Psykoanalytisk langtidsterapi kan være spesielt virksomt hvis man har problemer med relasjoner til andre eller vanskelige erfaringer på dette området. Det er en forutsetning for et godt resultat at pasienten finner det meningsfylt å snakke om seg selv og utforske sine ulike sider i aktiv relasjon til en terapeut. Et gjennomgående funn fra terapiforskningen er at terapiresultatet i stor grad påvirkes av alliansen mellom terapeut og pasient. Allianse innebærer at det er et emosjonelt bånd mellom pasient og terapeut, at begge har en klar forståelse av terapiens mål og en felles forståelse av hvordan en skal arbeide sammen. Gjennom en slik form for behandling kan man få øket innsikt i eget liv og ny og viktig relasjonserfaring. Allianseskaping og relasjonsarbeid er nødvendigvis noe tidkrevende. Forskning viser at kombinasjonen høy timefrekvens og langvarig behandling gir positive resultater. Det viser seg også at lengerevarende og mer høyfrekvent terapi i større grad blir gjennomført og avsluttet etter gjensidig forståelse om måloppnåelse enn andre terapiformer som oftere blir avbrutt eller for tidlig avsluttet.
Selv om dataene slett ikke er entydige, viser forskningen kort oppsummert at pasienter som har gått i psykodynamisk langtidsterapi og psykoanalyse har effekt utover symptomlindring. Funnene viser bedret sosial tilpasning og arbeidsmessig fungering, bedret selvfølelse og øket evne til å forholde seg til vanskelige følelser og psykiske belastninger. Flere studier viser også redusert sykefravær og mindre bruk av offentlig helsetjeneste. Etterundersøkelser viser at positive resultater ser ut til å holde seg og at bedring og selvutvikling kan fortsette etter terapislutt. Psykoterapiforskningen viser dessuten at en god allianse er en forutsetning for et godt resultat.
Det er også viktig å være klar over at man innen psykoterapiforskningen opererer med flere forståelser av begrepet effektiv behandling. En behandling som ikke er dokumentert effektiv ut fra et eksperimentelt design kan være virksom i praksis og for den enkelte pasient.