INSTITUTTET INVITERER TIL FAGMØTE
Onsdag 11. april 2018 kl. 19.00-21.00
i Instituttets lokaler i Nydalsveien 15, 2.etg
TORMOD KNUTSEN
KJÆRLIGHETENS KÅR I UTDANNINGEN AV FREMTIDENS PSYKOTERAPEUTER OG PSYKOANALYTIKERE
«Psychoanalysis is actually a healing through love», uttrykte Freud engang til Jung, som på den tiden var en av hans nærmeste fortrolige. Når man leser dagens diskurs i psykoanalysen og psykodynamisk litteratur, kan man ofte få inntrykk av at dette sitatet har gått i glemmeboka. Når det er snakk om kjærlighet, blir spørsmålet fort penset over på grenseoverskridelser og uetisk praksis. Det er bra at denne diskusjonen holdes oppe hele tiden, og de etiske forpliktelsene Helsepersonelloven og rettspraksis de senere årene når det gjelder dette, viser at samfunnet har en mer radikal oppfatning enn det som muligens gjenspeiler seg i de psykoanalytiske og tilsvarende organisasjoner.
Gabbard (2016, 2.utg) har skrevet en bok som er blitt stående som standardverket om det som angår grenseoverskridelser i psykoanalyse og psykoterapi. Og for oss som driver med utdanning i psykoterapi, er det klart at dette er et perspektiv vi ikke må miste av syne når vi skal innlemme unge leger og psykologer i dette særegne faget. Jeg regner med mange har vært borti saker gjennom kollegers eller pasienters beretninger, eller fått kjennskap til slike saker gjennom administrative tiltak.
Gabbard mener at slike overskridelser ofte kan føres tilbake til små, uanseelige bevegelser i pasient-terapeut-forhold (slippery slope), at man har vært litt mindre nøytral, litt mer selvavslørende overfor disse pasientene enn andre. Et av de historiske eksemplene han trekker frem er Ferenczis forhold til sin pasient Elma. Men er Gabbards forståelse av denne historiske hendelsen tilstrekkelig?
Det er lite sannsynlig at Freud tenkte på annet enn overføringskjærligheten i det nevnte sitatet til Jung. Analytikers kjærlighet til pasienten (eller det noen vil kalle motoverføringskjærligheten), blir som nevnt som regel assosiert med grenseoverskridelser. Likevel: er det mulig å tenke seg psykoterapi og psykoanalyse uten en genuin kjærlighet – til pasienten? Og er ikke dette selve grunnlaget for en grunnleggende etisk terapeutisk holdning?
Disse spørsmålene har vært drøftet av sentrale analytikere, inkludert Freud, allerede fra psykoanalysens barndom. Her kommer vi ikke utenom Ferenczi og den gjenoppvåkningen hans arbeider har fått de siste 10-20 årene. Men allerede etter krigen var det viktige bidrag fra Racker, Braatøy, Balint, Fromm, Loewald m.fl. som fortjener sin renessanse.
Dette er noen av problemstillingene som reises i foredraget, som er en bearbeidet utgave av et foredrag på veiledermøtet på Solastrand våren 2017.
Tormod Knutsen er psykiater, psykoanalytiker og psykoterapiveileder med i avtalepraksis i Oslo. Han er for tiden styreleder ved vårt institutt, og lærer ved videregående seminar. Han har tidligere hatt flere ulike verv og læreroppgaver både ved vårt institutt, og ved Norsk psykoanalytisk forening. Knutsen var medredaktør og bidragsyter til Institutt for psykoterapis jubileumsbok «Psykoterapi i utvikling» (2012).
Fagmøtet er åpent for både medlemmer, kandidater og andre interesserte.
VELKOMMEN!