Kari K. Holm, Egil Hundevadt, Tor Jakob Sandvik, Tove Kjersti Kjølseth
Institutt for psykoterapi er en landsdekkende utdanningsinstitusjon som tilbyr videreutdanning i psykoanalytisk psykoterapi for leger og psykologer. Samtidig er det en medlemsforening som har som formål å ivareta og formidle det psykoanalytisk orientere perspektivet i psykisk helsevern. Instituttet ble stiftet i oktober 1962 gjennom et samarbeid mellom psykologene Einar Dannevig og Per Mentzsen og psykiateren Endre Ugelstad. På denne tiden stod Norsk psykoanalytisk forening for den eneste systematiske utdanning i psykoterapi for leger og psykologer her i landet. Utdanningen foregikk kun i Oslo, det var begrenset undervisningskapasitet, og tilbudet gjaldt kun psykoanalyse. Dette er en krevende behandlingsform, som mange pasienter med psykiske lidelser ikke er i stand til å gjennomføre. Det store flertallet av pasientene, som befant seg i institusjonene, hadde behov for andre former for psykoterapi, men for dette formålet fantes det ingen systematisk utdanning. I et anbefalingsbrev før stiftelsen, beskriver psykologiprofessor Harald Schjelderup de magre kårene for opplæring i psykoterapi:
Psykoterapiutdannelsen i vårt land har vært spredt og lite organisert. Det finnes for tiden ikke noen institusjon som kan gi leger og psykologer et tilstrekkelig grunnlag for selvstendig utøvelse av dybdepsykologisk orientert psykoterapi av voksne. Det ser heller ikke ut til at noen av de institusjoner vi nå har på lang tid vil kunne påta seg denne oppgaven.[1]
Schjelderup var en anerkjent foregangsperson for etableringen av det akademiske psykologistudiet, psykologprofesjonen og utviklingen av psykoanalysen i Norge. At han stilte seg bak etableringen av Institutt for psykoterapi var derfor en solid støtte til prosjektet.
Instituttet etableres
«På grunn av de dårlige utdannelsesforhold på psykoterapiområdet har en gruppe psykiatere og psykologer slått seg sammen om å opprette en institusjon som vil søke å hjelpe på de mangler som her gjør seg gjeldende,»[2] skrev stifterne av det nye instituttet.[3] Av de midlertidige vedtektene fremgår det at instituttet skulle ha følgende formål:
Søke å fremme organisering, undervisning og forskning innen området psykodynamisk orientert psykoterapi, psykoanalyse og dybdepsykologi, samt å skape et faglig miljø og høyne det faglige nivå hos leger og psykologer som arbeider og tar sikte på å arbeide psykoterapeutisk med voksne og ungdom.[4]
De spredte tidligere forsøkene på å etablere en systematisk utdanning i psykoterapi hadde strandet på grunn av praktiske og økonomiske problemer.[5] Faste lokaler for virksomheten var derfor av stor betydning. Da de tre gründerne søkte om å få etablere instituttet i en gammel bygård på Frogner, fikk de støtte fra daværende helsedirektør Karl Evang. Selv om det var bolignød i Norge, var etableringen av instituttet medisinsk sett så viktig at Evang selv skrev til boligformidlingsnemnda for å understreke behovet, en utenkelighet under dagens forhold.
I 1965, under et seminar i regi av Norsk psykiatrisk forening, ble instituttet gitt ansvaret for å drive psykoterapiutdannelsen både innenfor spesialiteten og utenfor.[6] Dermed var en moderne psykoterapiutdanning for leger og psykologer i de psykiatriske institusjonene etablert. Dette var en psykoterapiutdanning relevant for et langt bredere klientell enn det psykoanalytiske. De tre gründerne var imidlertid opptatt av å ivareta et godt forhold til Norsk psykoanalytisk forening og skrev allerede fire dager etter stiftelsen at de var «sterkt interessert i å samarbeide med styret i Norsk psykoanalytisk forening for å finne frem til hvorledes vårt initiativ best kan bli til gagn for foreningens medlemmer og [vi] vil gjerne understreke vår åpenhet for alle positive forslag.»[7]
I brevvekslingen skimtes det, tross den høflige formen, konturene av det som kunne oppfattes som et opprør mot psykoanalysen fra disse tre grunnleggerne, hvorav én, Endre Ugelstad, fullførte sin psykoanalytiske utdanning.[8]
Ulike psykoanalytiske tradisjoner
Opprettelsen av Institutt for psykoterapi vakte positiv oppmerksomhet blant yngre leger og psykologer innenfor de psykiatriske institusjoner, som nå ble stadig mer opptatt av sosialpsykologiske og miljøterapeutiske holdninger i psykiatrien. Denne utviklingen var sterkt influert av datidens amerikanske psykiatri, hvor moderne psykoanalytiske synspunkter etter hvert hadde fått en betydelig plass. Nytteverdien av det meste, også av psykoanalysen, var i sterkt fokus i etterkrigstiden. Freuds opprinnelige behandlingsmål, mennesket som kunne elske og arbeide, fikk fornyet aktualitet. Kunne psykoanalytikere bidra med sin metode? Kunne den effektiveres? Tilpasses nye pasientgrupper ut fra de krav samfunnet i etterkrigstiden stilte til psykisk helse og normalitet? Institutt for psykoterapi ble spesielt påvirket av den såkalte neofreudianske tradisjonen, som ble etablert av en gruppe tysktalende psykoanalytikere som emigrerte til New York før krigen.[9]
Neofreudianerne stilte seg kritisk til Freuds driftsbaserte teori om den indre personlighetsstrukturen og trakk inn sosiale og kulturelle faktorer i forståelsen av utvikling og patologi. Menneskes største utfordring er, slik de så det, å hevde seg og sin individualitet i sitt sosiale miljø og i samfunnet. Tenkningen er nært beslektet med de britiske objektrelasjonsteoriene fra samme tid, som også betoner menneskets sosiale og kontaktsøkende motiv. Behandlingsmetoden knyttet til de interpersonlige teoriene ble anvendt på et bredt spekter av psykiske lidelser, også psykoser og schizofrene lidelser. Dette til forskjell fra klassisk freudiansk teori, som i hovedsak hadde pasienter med nevrotiske forstyrrelser som målgruppe.
Blant de emigrerte neofreudianerne var Erich Fromm og Karen Horney, som møtte likesinnede amerikanske kolleger i Clara Thompson og Harry Stack Sullivan. Disse og en rekke andre sosialt og kulturelt inspirerte psykoanalytikere stod bak opprettelsen av The William Alanson White Institute i New York i 1943, et senter for den interpersonlige tradisjonen. Medlemmer av dette og andre institutter og foreninger, som teoretisk befant seg utenfor det klassisk psykoanalytiske miljøet, dannet også sin egen psykoanalytiske organisasjon, Internasjonal Federation of Psychoanalytic Societies (IFPS). Organisasjonen hadde sin første internasjonale samling i Amsterdam i 1962, og her møtte Einar Dannevig, Endre Ugelstad og Harald Schjelderup fra Norge. Internasjonale bekjentskaper, i særdeleshet Gerhard Chranowski i New York, kom til å få innflytelse på det nystartete Institutt for psykoterapi. Chranowski ble senere æresmedlem.
White-instituttet og sykehuset Chestnut Lodge med sin humanistiske behandlingsfilosofi fikk stor betydning som forbilder i norsk psykiatri. Frieda Fromm Reichmann, en fremtredende tysk psykoanalytiker som kom til USA som flykting fra nazismen, ble populært kjent gjennom en bok skrevet av en av hennes schizofrene pasienter, I Never Promised You a Rose Garden (1964). Hennes verk Principles of Intensive Psychotherapy (1950) ble selve læreboken i psykoterapi, ikke minst ved Institutt for psykoterapi, hvor den ble lest av generasjoner av leger og psykologer.[10]
Dragkamp om begrepene
Frieda Fromm-Reichmann i USA arbeidet innenfor det man på 1950-tallet kalte «the widening scope of psychoanalysis». Begrepet betegner en bredere bruk av den psykoanalytiske metode, blant annet i behandlingen av mer alvorlige lidelser enn de Freud opprinnelig hadde for øye. På den andre siden sto Anna Freud i London, som var eksponent for klassisk psykoanalyse og ville skjerme den mot endringer i behandlingsteknikk og utvidelser av indikasjonene.[11] Forskjellen i faglig orientering mellom disse to emigrerte europeerne gjenspeilte seg her hjemme i konflikten som utviklet seg mellom det etablerte psykoanalytiske miljøet og det relativt nystartede Institutt for psykoterapi.
Det var i de psykoanalytiske kretser en viss engstelse for at psykoanalysen som behandlingsform skulle miste sitt særpreg og bli blandet opp med andre behandlingsformer. Uenigheten kom spesielt til å dreie seg om ordet «psykoanalytisk psykoterapi» som Institutt for psykoterapi brukte i annonseringen av sin undervisningsvirksomhet i 1966/67. Norsk psykoanalytisk forening gjorde i brev oppmerksom på at instituttets annonsering av seminarer var uheldig da «den fantes egnet til å skape ’begrepsforvirring’. Man vil derfor foreslå at ordet psykoanalytisk psykoterapi byttes ut med, for eksempel, psykoanalytisk orientert psykoterapi.»[12] I et svarbrev fra Institutt for psykoterapi ble det henvist til at «psykoanalytisk psykoterapi» var et begrep som hadde fått hevd i fagkretser i engelsktalende land. Denne konflikten, der begge parter vel kan sies å ha hatt et markeringsbehov, kunne ha endt i splittelse, men ble en tilbakelagt konflikt. Viktigere anliggender stod på spill.
Sammen om finansiering
Det gjaldt ikke minst finansieringen av virksomheten, som hele tiden hadde vært vanskelig, med varierende grad av statlig og kommunal støtte. Med en raskt ekspanderende undervisningsvirksomhet begynte dette å bli kritisk. På 1980-tallet fant Norsk psykoanalytisk institutt (utdannelsesorganet til Norsk psykoanalytisk forening) og Institutt for psykoterapi det nødvendig å opptre sammen overfor bevilgende myndigheter for å sikre driften og kandidaters mulighet for utdanningsrelatert behandlingsvirksomhet. De sentrale myndigheter viste forståelse for problemet, og man kom etter hvert frem til en ordning for finansiering.[13]
Utdanningen ved Institutt for psykoterapi består av et toårig innføringsseminar og et toårig videregående seminar. Veiledning og læreterapi inngår i utdanningen. De tidligste seminarene fant sted i Oslo på ukebasis. Allerede tidlig på 1970-tallet var det igangsatt toårig innføringsundervisning på helgebasis regionalt med tilreisende seminarleder, der lokale lærerkrefter manglet. Videregående seminar forutsetter kvalifiserte veiledere og læreterapeuter, og det vanlige var tidligere å reise til Oslo for å fullføre utdanningen. Men norsk sosialpolitikk og rettferdighetstenkning tilsa at man ikke skulle ha det dårligere i andre deler av landet enn i Oslo. Med økonomisk støtte ble utdanningen fra midten av 1980-årene derfor tilgjengelig i hele landet, med et til sammen fireårig seminarprogram der tilreisende kolleger ivaretar veiledningen og lærebehandlingen ved det videregående seminaret. På denne måten har regionene etter hvert bygget opp egne utdanningsmiljøer, og de fleste steder er nå selvforsynt med godkjente veiledere og læreterapeuter.[14]
Instituttet i dag
Behandlingsmetoden det gis opplæring i, foregår med en frekvens på minst to timer i uken og kalles i dag både for psykoanalytisk orientert psykoterapi, psykodynamisk psykoterapi, dynamisk psykoterapi, intensiv psykoterapi og for det tidligere omstridte «psykoanalytisk psykoterapi». Begrepene brukes om hverandre. Betegnelsen dybdepsykologisk terapi forsvant med Harald Schjelderup.
Utgangspunktet for instituttets teoretiske profil er de ulike retningene som har utviklet seg på bakgrunn av Freuds grunnleggende psykoanalytiske teori. Interpersonlige perspektiver og objektrelasjonsteori er kommet til å bli sentrale. Egopsykologien, med fokus på mental regulering og forsvar, lenge regnet som «mainstream psykoanalyse», har også hatt innflytelse i opplæringen. Psykoterapi som bygde på den kontinentale eksistensfilosofien, menneskets «væren i verden», var også et interesseområde for flere av instituttets medlemmer i pionerårene. Innføring i klassisk psykoanalytisk teori, og lesing av Freuds sentrale tekster, utgjør selvfølgelig et obligatorisk bakteppe.
I dagens undervisning legges det vekt på å presentere de ulike psykoanalytiske retninger og å sammenligne, differensiere og integrere begreper, perspektiver og virkemidler. Bredden i teoritilfanget gir utdanningskandidatene en psykoanalytisk referanseramme til bruk i en rekke kliniske og terapeutiske situasjoner.
Institutt for psykoterapi har bevist sin berettigelse gjennom snart 50 år og er i dag vel etablert i vårt desentraliserte helsevesen. Mange leger tar utdanningen som del av sin spesialisering i psykiatri. Med til enhver tid mellom 90 og 100 leger og psykologer i utdanning over hele landet og 320 medlemmer bosatt i alle landets regioner, er det også et stort institutt i internasjonal målestokk. I tillegg til kandidatutdanningen gir instituttet i dag et utstrakt etterutdanningstilbud i form av fagseminarer og møter, også med foredragsholdere fra andre profesjoner. For å sikre den faglige kvaliteten er det nedsatt forskningsutvalg, litteraturutvalg og flere undervisningsutvalg. Gjennom samarbeidet med fagorganisasjoner og myndigheter sentralt og lokalt har instituttet lyktes i å realisere den målsettingen vi finner i de tidligste vedtektene – organisert utdanning i psykodynamisk orientert psykoterapi for leger og psykologer til bred anvendelse i vårt psykiske helsevern.
Litteratur
Arkivet, Institutt for psykoterapi. 30. oktober 1962.
Arkivet, Institutt for psykoterapi. 1. januar 1963.
Arkivet, Institutt for psykoterapi. 15. november 1965.
Arkivet, Institutt for psykoterapi. 10. oktober 1966.
Dannevig, Einar T. «Establishment of the Institute of Psychotherapy». Nordic Journal of Psychiatry 49, nr. 6 supp. 34 (1995): 18–19.
Freud, Anna. «The widening scope of indications for psychoanalysis». Journal of the American Psychoanalytic Association 2, nr. 4 (1954): 607–620.
Fromm-Reichmann, Frieda. Principles of intensive psychotherapy. Chicago: The University of Chicago Press, 1967.
Marcuse, Ludwig. Sigmund Freud: Sein Bild vom Menschen. Hamburg: Rowohlt, 1956.
Woodworth, Robert. Contemporary schools of psychology. London: Methuen Co, 1960.
Innlegget er fra ARR, Idéhistorisk tidsskrift nr 2-3 2010
Noter
[1] Psykoterapi er et overordnet begrep som omfatter alt fra psykoanalyse til psykoanalytisk orientert psykoterapi, atferdsterapi og kognitiv terapi. Kognitiv terapi er utformet av psykoanalytikere som ønsket en snarvei til behandlingsmålet. Dybdepsykologi, et begrep ofte brukt av Harald Schjelderup, kommer fra det tyske Tiefenpsychologie. Arkivet, Institutt for psykoterapi, 30. oktober 1962.
[2] Brev til Norsk psykologforening. Arkivet, Institutt for psykoterapi, 30. oktober 1962.
[3] I tillegg til de tre stifterne besto det første styret ved Institutt for psykoterapi av overlege Jan Odegard og universitetslektor Arvid Ås.
[4] Arkivet, Institutt for psykoterapi, 1. januar 1963.
[5] Einar T. Dannevig, «Establishment of the Institute of Psychotherapy», Nordic Journal of Psychiatry 49, nr. 6 supp. 34 (1995).
[6] «Det var alminnelig enighet om at man ved enkelte sykehus i større utstrekning må gi opplæring i psykoterapi, men det ligger utenfor mulighetene ved det enkelte sykehus å gi adekvat utdannelse i psykoterapi. […] [Det] var alminnelig enighet om at Institutt for psykoterapi har fremsatt et undervisningstilbud som med hensyn til art og omfang og Arkivet, Institutt for psykoterapi, 15. november 1965.
[7] Arkivet, Institutt for psykoterapi, 1. januar 1963.
[8] Alberta Szalita, æresmedlem i Norsk psykoanalytisk forening, nå 100 år gammel psykoanalytiker og psykiater i New York, har fortalt at hun under et av sine mange besøk i Norge oppmuntret de tre til å danne sitt eget institutt med en bredere orientering enn den klassisk psykoanalytiske. Alberta Szalita i muntlig henvendelse, 1986.
[9] Robert Woodworth, Contemporary schools of psychology (London: Methuen & Co, 1960).
[10] Frieda Fromm-Reichmann, Principles of intensive psychotherapy (Chicago: The University of Chicago Press, 1967).
[11] Anna Freud, «The widening scope of indications for psychoanalysis», Journal of the American Psychoanalytic Association 2, nr. 4 (1954).
[12] Arkivet, Institutt for psykoterapi, 10. oktober 1966.
[13] Sosialdepartementet nedsatte en arbeidsgruppe bestående av egne representanter, representanter fra Oslo kommune og instituttene. Gruppens medlemmer var imidlertid uenige om hvordan instituttene skulle finansieres. Oslo kommune fastholdt at undervisningsvirksomheten måtte støttes over de respektive fylkers rammetilskudd, mens instituttenes representanter hevdet at dette burde være et statsanliggende. Takket være daværende statssekretær i Sosialdepartementet, Astrid Nøklebye Heiberg, som i dag er styreleder ved Institutt for psykoterapi, ble resultatet slik instituttene ønsket.
[14] En refusjonsavtale med trygdeetaten har sikret at utdanningskandidater får nødvendig og tilstrekkelig erfaring i den psykodynamiske terapiformen.