Med ujevne mellomrom legger vi fra litteraturutvalget ut tips om gode bøker. Her er noen helt ferske, og noen som har vært ute en stund:
Denne kom ut i 2015. Da jeg først så tittelen, tenkte jeg; er ikke det litt mye for én forfatter, å skulle romme en hel tradisjon i et lite bind? Kanskje er tittelen litt ertelysten, litt tongue in cheek. Samtidig kjennes det faktisk som om forfatteren formidler synspunkter og erfaringer som er del av noe større, del av en tradisjon, et arbeidsfellesskap. Med en slik oppsamling av artikler skrevet over et langt tidsrom, vil det nødvendigvis bli en del repetisjoner – noe som didaktisk sett kanskje bare er en fordel. Hirsch skriver friskt og tilgjengelig, det er ikke vanskelig å følge tankegangene. Av og til blir måten han beskriver de ulike perspektivene innen psykoanalysen på, litt vel kategorisk. Fordelen er at det gjør det lettere å følge Hirsch’ tankegang og få tak i hans egne synspunkter. Så får man kanskje ta med på kjøpet at fremstillingen av tradisjoner som står et stykke fra hans egen i blant mangler en del nyanser.
Denne er fra 2016. Dana Birksted-Breen er sjefredaktør i International Journal of Psychoanalysis og redigerte gjennom 10 år bokserien The New Library of Psychoanalysis. Dette omfattende redaksjonelle arbeidet har sikkert vært en viktig bidragende faktor til hennes imponerende overblikk over de ulike psykoanalytiske tradisjonene. Hun tilhører den britiske foreningen, men synes også å ha hatt en særlig interesse for franske bidrag. Referanselisten fyller hele 28 sider, og vi møter i boken et vell av synspunkter og perspektiver. Likevel virker ikke boken overlesset; snarere synes jeg den er pedagogisk og tilgjengelig. Igjen og igjen opplever jeg, at idet det synes å bli litt vel mye teoretisk mangfold, vel mange navn, så dukker det opp en klinisk illustrasjon som samler trådene og anskueliggjør tung teori slik at jeg henger med. En meget rik bok som gir et godt bilde av mange sentrale strømninger i samtidens psykoanalyse.
Artiklene i denne boken, som er helt fersk, spenner over et tidsrom på over 50 år! Likevel oppleves den som veldig enhetlig. Flere av tekstene i boken er ny-klassikere, mye brukt i undervisningssammenheng, f.eks. Working through in the counter-transference og Concern: Spurious or real? Det kjennes imidlertid annerledes å lese dem i sammenheng med mindre kjente tekster, en god del av dem ikke tidligere publisert, det er som om de åpner seg enda mer, og det oppstår nye sammenhenger. Irma Brenman Pick er hele tiden svært tett på det kliniske, boken oppleves både tilgjengelig og til hjelp. Et bilde som går igjen flere steder, er at analytiker så å si må holde pasienten med to hender; «one ready to pick up how vulnerable and frightened they feel, and one firmly to recognise how dangerous they believe themselves to be, and how triumphant, as well as how desperate.» (s. 105) Man er fristet til å si; som terapeut må man utvikle både sine feminine og maskuline sider. Det utgår en varme og klokskap fra denne teksten som gjør den til en stor glede å lese.
Vårt fag grenser til mange andre, idehistorie og litteraturvitenskap er to av dem. En relativt ny utgivelse vekket min interesse; Vestens idehistorie i fire bind. Det er første gang noe slikt utgis på norsk, etter det jeg vet. En innvending i møte med et slikt verk, er om forfatterne greier å fremstille et vell av tanker over så mange år på en slik måte at man kommer inn i dem, at det kjennes som om de vedrører, ikke bare blir sett på lang avstand. Dette er en utfordring som det kanskje ikke helt er mulig å løse i slike oversiktsverk, men de mange detaljerte referansene med utdrag, lokker til selv å oppsøke nytt land og bli nærmere kjent med enkeltverker. For meg gjaldt dette kanskje særlig første bind skrevet av Christine Amadou, som dekker antikken og middelalderen. De to neste bindene, ved Ellen Krefting og Else Marie Lingaas, er også lesverdige og tilgjengelige. Det er bebudet et siste og fjerde bind, ved Kjetil Jakobsen, men dette har dessverre latt vente på seg. La oss håpe forlaget ror denne fine serien i land.
Jeg gikk til denne boken med en viss ærefrykt. Per Buvik har som professor i litteraturvitenskap befattet seg med mange av de aller «vanskeligste» franske forfattere, som Blanchot, Baudrillard og Baudelaire. Det er derfor en gledelig overraskelse å møte en tekst som til de grader inviterer en inn som leser. Buvik skriver litt slik Maurizio Pollini spiller piano; glassklart og tydelig. Arkitekturen i stoffet fremtrer slik at man må si; klart tenkt, klart skrevet. Og for et spennende stoff! Sjalusi. Veldig sterk sjalusi. Gjennom lesninger av kjente og mindre kjente litterære verker, bl.a. Shakespeares Othello, Tolstojs Kreutzersonaten og Vigdis Hjorts Om bare, blir vi bedre kjent med en følelse vi alle kjenner. Jeg håper Buvik vil skrive flere slike bøker om følelser, gjerne over samme lest som denne.
Anbefalt av Jon Morgan Stokkeland
På vegne av litteraturutvalget, april 2018.